Opportunisme vinner over ideologi.
Rosenborgs seier i Bodø høsten 2024 ble tolket som et bevis på at klubben var på rett vei. I siste serierunde nådde klubben sesongmålet, en plass i Europa da Molde snublet borte mot Strømsgodset.
RBKs «blandingsformasjon» var et nødløsningstrekk – et unntak fordi man ikke stolte på eget grunnspill i en kamp som måtte vinnes. Både media og eksperter hyllet Rosenborgs trener, et uttrykk for den oppdemmede lengselen etter et sterkt RBK. “Taktisk briljans” var en karakteristikk etter kampen.
TV2s “Livesport” side satte opp RBKs lag slik(tallene er spillerbørs):
I 2025 ble det en 7. plass, reddet av ett mål mot et allerede nedrykksklart Strømsgodset. Uten det målet kunne RBK endt som nummer ti.
Og nettopp derfor ble 2025-sesongen så avslørende.
Tilbakefallet skyldtes ikke uflaks. I den grad man stoler på såkalte “xG-statistikker” som måler produksjon av målsjanser, kan man si at laget fikk som fortjent gjennom året. Rosenborgs historie viser at publikum tilgir baklengsmål, så lenge de scorer mer enn motstanderen. De har sjeldent vist interesse for trenere som er opptatt av å holde nullen og vinne knepent. Et uttrykk for en strategi valgt på slutten av 1960-tallet; en klubb som skal vise frem offensiv og angrepsvillig fotball.
Historiens tyngde.
I årets sesong var utfordringen at grepene som ble valgt fremsto negative og uten nok sluttprodukt til å begeistre publikum og ikke minst; løfte laget på tabellen. Det lignet mer på et landslag som må endre fra samling til samling, enn et klubbprosjekt med definert identitet. Og i hvert fall ikke en identitet i stil med klubbens historie.
Inspirasjon fra landslag
Med en rekke på 8 kamper uten tap og 19 av 24 mulige poeng startet sesongen som en utfordrer til seriemesterskapet. I første seriekamp fikk vi se plan A, to spisser og en ving i 4-3-3. Som Solbakken på det norske landslaget. Med Nusa til venstre. Sørloth til høyre og Haaland i midten. I serieåpningen startet Noah Holm og Dino Islamovic som spisser, mens Emil Ceide spilte venstreving. Marius Broholm inntok høyre midtbane:
Spisskaoset som preget våren
Laguttakene var en utfordring da troppen inneholdt tre omtrent like sterke midtspisser. Publikumsfavoritten Ole Sæter, den skadeplagede Noah Holm og den enda mer stasjonære Dino Islamovic. I triumfen mot Bodø året før hadde den allsidige vingen Marius Broholm spilt “falsk nier”, før Ole Sæters innhopp snudde kampen opp-ned. Til slutt ble Islamovic valgt som 2025-spiss, og opplevde å bli buet på av eget publikum. Hans store kamp var hjemmekampen mot Tromsø, der han scoret 4 mål i den eneste seieren RBK hadde mot et topp 4 lag. Mens Holm ble solgt til Brann i slutten av juli, og Sæter ble marginalisert som ving og “joker” på slutten av kampene.
Taktisk briljans eller taktisk desperasjon
I kampene mot Viking, Brann og Bodø/Glimt, Norges tre sterkeste lag, vekslet Rosenborg mellom å vise styrke og enda større svakheter. 0-0 resultatet borte mot Brann i mai gjorde at det ble stilt spørsmålstegn om RBKs identitet som et offensivt lag. “Vi gjorde det samme mot Bodø/Glimt på Aspmyra i fjor, der vi forsvarte oss i en 5-3-2, og presset høyt i 4-3-3” forklarte Johansson. Et hint om at det er forskjell på å forsvare seg og presse i trenerens vokabular.
Kampen som utløste endringer
Et grep de også prøvde borte mot Bodø/Glimt i 0-4 tapet som endte rekken uten tap i serien. Nå med en tredje variant med å bruke Ole Selnæs som en ekstra lav midtbanespiller mellom midtstopperne Ceide og Nemcik.
“Vi er fortsatt i en utviklingsfase” var oppsummeringen fra sportslig hold etter tapet. I realiteten ble de utspilt av et lag med identiteten mange savnet hos RBK, mens Rosenborg foretok grep som ikke minnet tilhengerne om offensiv og angrepsvillig fotball. Rosenborgs to turer til Bodø i løpet av 7 måneder ga først håp før krasjlandingen kom. Og det er selve kjennetegnet på opportunisme, det var ikke et prosjekt som ble bygd, det var bare håpet.
Del 2 kommer mandag 15.12.
